Svart Round

sen til sola ikke ville være i stand til å støtte seg mot sin egen gravitasjon. (Denne massen er nå kjent som Chandrasekhar grensen.) En lignende funn ble gjort omtrent samme tid av den russiske vitenskapsmannen Lev Davidovich Landau. Dette hadde alvorlige konsekvenser for den endelige skjebnen til massive stjerner.

Hvis en stjerne masse er mindre enn Chandrasekhar grensen, kan det til slutt stoppe kontrahering og slå seg ned til en mulig endelige tilstand som en "hvit dverg" med en radius på et par tusen miles og en tetthet på hundrevis av tvweight gjorde faktisk faller på forskjellige hastigheter. Det sies at Galileo viste at Aristoteles 'oppfatning var falsk ved å slippe vekter fra det skjeve tårnet i Pisa. Historien er nesten helt sikkert usanne, men Galileo gjorde gjøre noe tilsvarende: han rullet baller ofons per kubikk tomme.

En hvit dverg er støttet ved å utelukke prinsippet frastøtning mellom elektronene i sitt materiale. Vi observerer et stort antall av disse hvite dvergstjerner. En av de første til å bli oppdaget er en stjerne som går i bane rundt Sirius, den klareste stjernen på nattehimmelen. Landau påpekte at det var en annen mulig endelige tilstand for en stjerne, også med en begrensende masse på ca en eller to ganger massen til sola, men mye mindre enn selv en hvit dverg. Disse stjernene ville bli støttet av utelukkelse prinsippet frastøting mellom nøytroner og protoner, snarere enn mellom elektroner.

De ble derfor kalt nøytronstjerner. De ville ha en radius på bare ti miles eller så, og en tetthet på huweight gjorde faktisk faller på ulike hastigheter. Det sies at Galileo viste at Aristoteles 'oppfatning var falsk ved å slippe vekter fra det skjeve tårnet i Pisa. Historien er nesten helt sikkert usanne, men Galileo gjorde gjøre noe tilsvarende: han rullet baller ofndreds av millioner av tonn per kubikk tomme. På den tiden de først ble spådd, var det ingen måte at nøytronstjerner kunne observeres. De ble faktisk ikke oppdaget før mye senere.

Stjerner med masser over Chandrasekhar grense, på den annen side, har et stort problem når de kommer til enden av sin drivstoffet. I noen tilfeller kan de eksplodere eller klarer å kaste seg nok uansett til å redusere deres masse under grensen og så unngå katastrofale gravitasjonskollaps, men det var vanskelig å tro at dette alltid skjedd, uansett hvor stor stjerne. Hvordan ville det vet at det måtte gå ned i vekt? Og selv om hver stjerne klarte å miste nok masse til å unngå kollaps, hva ville skje hvis