Dette var vanskelig for meg, min mor prøvde sitt beste for å trøste meg og minne meg på at det var hans kone , som hadde det skrevet opp, og at selv om jeg kanskje ikke har lyst til det, min far elsker meg veldig mye. Jeg ønsket å tro hennes ord, men smerten inni meg ville ikke tillate meg å forstå på til det og tro det.
Begravelsen ble raskt nærmer seg. Jeg var fortsatt full av blandede følelser. Jeg visste ikke om jeg var kommer eller går.
Min far var fraværende fra meg i tolv år, han plutselig dukket opp, handlet som om han ville ha meg i sitt liv, og for å være nær, falmet han bort, kom han tilbake og da han drakk store mengder alkohol på vei til å plukke meg opp til bursdagen min, krasjet han og døde.
Hvordan ble man skal føle? Selvfølgelig er jeg ikke så kaldt at jeg ikke har medfølelse for et menneskeliv. Men skulle jeg sørge over tapet av en forelder eller bare rett og slett føle medfølelse for tapet av noens liv.
Min berg og dalbane av følelser holdt meg fra å gå i begravelsen.
Min mor og andre familiemedlemmer gikk. Jeg fikk kledd å gå, men beina mine ville ikke tillate meg å bevege seg mot døren for å komme inn i bilen. Kroppen min var svak på dette punktet, og mitt sinn ble drenert. Jeg vet jeg burde ha gikk og betalt min respekterer, men jeg tillot vondt til over ta meg. Jeg tenkte på hvor ille jeg ville føle når familien går inn og jeg sitter i kirken ser på bare som en venn som kom til å betale sine måter. Jeg trodde ikke jeg kunne håndtere begravelsen, så mamma ikke tvinge meg, hun oppmuntret meg om å gå, men la den endelige avgjørelsen være min egen.
Fast Forward
Fra øyeblikket min mor og familien dro til begravelsen, angret jeg på at jeg ikke bli med ham. Jeg kan ikke ha vært fornøyd med mye av de tingene som han gjorde, men etter alt han var mannen som hjalp med å bringe meg inn i denne verden. Så om ikke annet, skyldte jeg ham så mye respekt. Jeg bar byrden for mange år. Hver fars dag som gikk, og hver gang jeg kom nær min bursdag, jeg gjenopplevde hele greia om og om igjen fra start til slutt. Jeg prøvde å huske de gode tidene, og den gleden som jeg hadde da han ville gjøre disse forsøkene på å være der for meg.
Jeg hadde min mor alltid, og det betyr verden for meg. Hun spilte mor og far for meg. Hun legger mye av sitt liv på vent for å sikre at mine ville være stor. Aldri hadde hun klage, om å være alenemor, h