Obsession Med Games

ele studiepoeng del som om det var en offentlig applaudere mitt overmot . Jeg sikle over det og deretter nynne sin musikk for resten av dagen. I high-five luften når ingen er rundt (eller du tror jeg er gal), noen ganger vise mine kamerater som den "ekte" sjefen er, hyle på dem med sprø spillet samtaler, øye dem med "Hvem er din pappa?" Utseende og vise mine kompiser som er den virkelige sjefen og deretter vise mine kompiser som den virkelige sjefen er ....... Vent sa jeg det allerede? Ikke rart listen er lang!

Nå surrealistisk ikke har sine grenser.

Alt jeg kan se for dagene er tegnene på spill flytte rundt med meg i det virkelige. Som da jeg spilte alle skytespill som Rainbow Six og Call of duty, når jeg pleide å se en person som står langt i et tak jeg pleide å ha denne merkelige følelsen i min gut å snipe ham ned eller når jeg så et bord, en vegg eller et tre noe inni meg ropte u må ta dekning bro! Funny eh!

De sprø sjakk økter hadde virkelig fikk meg bummed ut når jeg ønsket hver person å gå diagonalt akkurat som en kamel eller en dronning i sjakk i stedet for å gå rett mens noen spill tvang meg til å høyreklikke hele tid (for forsvar) når noen løftet en hånd å snakke.

Nå som heter hvordan spill rotet med virkeligheten. Anmeldelser