Jeg er James Wilfred S. Yambot som jeg alltid har sagt. Og jeg hatet Infanta Quezon som jeg alltid har trodd. "Det er ikke stedet, sitt liv" som jeg har sitert til meg selv. Og ja, jeg selv postet det på min facebook-konto. Infanta minner som alltid gjort en liten rykning følelse inni meg når jeg hører Infanta går neste. En rask inversjon fra det livet du lever i til et annet liv der de lever i. Mine ting, tid, venner og livsstil blir åt opp av Infanta`s naiv eksistens. Det stopper livet mitt klokke som det fanger meg i en overjordisk hull av enkelhet.
Jeg stave Infanta som boredome
En en ukes tur til "hallo meg". Et eventyr for hele uken som jeg kan se plassert over spisebordet som faktisk forlegger min appetitt for å spise og leve. Jeg kan fortsatt se for meg selv det å lese bokførte aktiviteter for hele uken. En super allsidig uforutsigbar spontan bemerkelsesverdig syklus av å våkne opp, husarbeid, spise, snakke med ukjente innfødte, og diskuterer "sine" problemer. Det var preety mye mitt daglige eventyr ville være.
En dag i Infanta er som en uke for meg, sakte forverret klump tålmodighet igjen i lomma som ble halvert i løpet av 6 timers reisetid til Infanta. Uklarhet ble jamming i foretaket av hodet mitt. Kunne jeg har bare sagt "jeg hater infanta" la meg gå bort? Jeg tror en dengue bærer mygg bet meg, kan jeg gå hjem nå? Undertrykte områder Arent min ting kan jeg kjøre bort? Noen fortalte meg Nazi`s ønsket å utrydde Infanta fordi det er kult kan jeg gå nå?
Da kom en røst i mitt sinn. "Hvorfor er du her?" En kul stemme som jeg husker godt omtrent et halvt år siden.
Akkurat som i filmene, kom alt for meg. Bare uten prangende lys og super rask videresending videoer av fortiden. Svarene og de kule svar. Jeg var aldri der for å observere, klage og dømme dem. Jeg var der for å "hjelpe". For å nå ut til de lettskremte stemmene bønfallende om hjelp. Å ta vare på dem, for å holde dem, til å bli ett med dem. Det kan ha tatt ganske tid før jeg forsto hensikten med min eksistens der. Men jeg har mett min aksept av Infanta. Jeg var i stand til å se hva Infanta var alt om. Jeg så hvor naturen skjult sin skjønnhet bare ved å vandre rundt.
Jeg var i stand til å sette pris på menneskene i Infanta. Hvordan theyre øyne skimret med takker you`s var uerstattelig. Det var mer å Infanta enn hva jeg kunne ha tenkt på. Etter en uke, jeg innså mens jeg var der jeg var ubevisst veve et bånd mellom meg og Infanta. En obligasjon som jeg ville ha kvalm en u