Gud en gang lærte oss å oppføre seg, og være medfølende til den skadde samaritan, men som vi styrte hans lære for logikken i en makt er rett mentalitet, og dytte ham vekk, gjør vi det mulig i våre sinn til å akseptere en viss tap. Det er inntil at tap til slutt befinner seg i din vugge i din barnehage. Da er det ikke greit lenger. Folk roper ut. Årsaker er uncoverd, og løsninger er opprettet. En i 89 mennesker har autisme. Det har endelig gjort den veien inn nok barnehager, for folk å begynne å rope ut.
Jeg vet ikke begynne å vite hva årsaken er, men jeg er sikker på at det vil bli mer av et forsøk på å finne ut hva det er og endre det når de vet, nå som alle, er selv små nobodies som meg blir påvirket av dette. Jeg er helt sikker på at det vil vise seg å være en slags penger å spare snarvei, er at årsaken.
Jeg tenker på min sønn som et fyrtårn for menneskeheten. En melding rett fra himmelen, at vi er å snu det blinde øyet til ofte. Jeg tenker på meg selv og min familie, som en som må stå opp og bli sett på som ofre vår egen komfort, å elske noen som virkelig trenger vår kjærlighet.
Jeg kunne kaste ham inn i en institusjon, men da ville det være sykepleiere og leger som står opp for å gjøre jobben Gud satt foran meg. Vil vi stige til anledningen og være noen som løfter opp menneskeheten, ved å vise medfølelse til en som er i nød, eller ikke? Nå ikke misforstå, jeg er ikke bashng de som setter barna sine i en institusjon, fordi det er det beste stedet for dem å være, er det annerledes enn bare å kaste dem inn der og si farvel din ikke vårt problem lenger.
Jeg selv tenke på å få min sønn involvert i noen slags program der han kan leve mer selvstendig som han blir voksen, jeg tror det er en type institusjon, og jeg tror det vil være bra for ham når han er klar, så Jeg er ikke mot institusjoner med noen midler.
Jeg er en del av mankid, jeg har vært egoistisk og uhyggelige i livet mitt, jeg absolutt er ikke perfekt. Jeg bærer noe av skylden akkurat som vi alle gjør, men det er de som bærer mye mer av skylden for å bli rik på ting som sårer mennesker.
Kanskje det var mine øyeblikk av egoisme, som viste noen av dem inn uncaring langere, hvem vet? Jeg tror vi har gjort dette for oss selv, og nå må vi angre hva vi har gjort. Dette er slik jeg ser det. Måten som tillater meg å tro på en kjærlig Gud. En Gud som bryr seg om meg individuelt og vil stå sammen med meg for å hjelpe meg å bære de tingene som gjør meg svak, men han bryr seg