For en gjennomsnittlig arbeidstid forelder, møte og utføre de ulike konkurrerende dagliglivets aktiviteter kan ofte være slik en gal og komplisert virksomhet. Tynget av den ofte hektisk arbeidsmiljø og trykket i forbindelse med arbeidsplaner, sette mål og tidsfrister, jobber foreldrene konfrontert med de vanskeligste og mest ubehagelige valg og beslutninger om hvordan du kan justere og skape den nødvendige balansen mellom de konkurrerende kravene til arbeid og hjem.
I disse prøver ganger, behovet for sikre og opprettholde et levebrød forbruker og overstyrer alle andre hensyn, og dette er ganske forståelig i betraktning av den krympende økonomi og skremmende statistikk over tap av arbeidsplasser. Borte er de dager da mann og kone plan og struktur sine jobber og karrierer som passer og imøtekomme de spesielle behovene til familien. Deretter var det vanlig for en ektefelle i en to foreldre hjemme (i de fleste tilfeller kona) å gi opp en jobb, forsinkelse eller ofre en lukrativ karriere for å vie kvalitet tid til å oppdra barna.
Selv i tilfeller der det er ingen barn ble par kjent for å gjøre slike nødvendige ofre og omstillinger for å skape tid til å glede seg, og selskapet av hverandre. En slik kultur av offer for å få til familien er fort bli utryddet. Med montering regninger og en vedvarende atmosfære av utrygghet, foreldre er nå tvunget til å fokusere på saker av jobbsikkerhet utover sikkerheten i hjemmefronten.
Og med god grunn dette er ganske forståelig siden det er lite eller ingen rom for fleksible muligheter spesielt i betraktning av det faktum at å miste jobben til slutt vil varsle vidtrekkende konsekvenser for familien.
Men ille dette dilemmaet er, Foreldrene må modig og klokt streber etter å gjøre det de vet er rett og nødvendig for å sikre forsvarlig balansering av sin jobb og nasjonale oppgaver.
Forlot foreldrenes ansvar for rotteracet av økonomisk overlevelses ikke og vil aldri sammenligne eller kompensere for eventuell realisering på kort fjern tid at de har rett under deres se fostret fremmede som barn. Det er slik en stadig mer skremmende gap av frakobling mellom foreldre og barn. Selv når de fleste foreldre er bevisst og klar over dette, heller enn å ta umiddelbare skritt for å avhjelpe situasjonen de velger å leve i selv svik og fornektelse av farene som lurer ikke bare i sine hjem, men som til slutt vil bli eksportert til storsamfunnet.
Barn har blitt praktisk talt forlatt av foreldrene til de destruktive påvirkninger av tv