Noen av dere som har fulgt meg vet at jeg kjørte en halvmaraton sist søndag. Jeg hadde trent i ca 8 uker, faktisk med et mye større mål for inn i Seattle Marathon i slutten av november - men dette halvmaraton passe rett inn i min planlagt trening for kjørelengde, så jeg registrerte meg. En liten hendelse, bare ca 600 deltakere, det var et friskt pust i forhold til min siste halv-maraton; Seattle i '06 med noe sånt som 5000 og det samme med Rock 'n Roll Half Marathon i Phoenix med latterlige mengder halvt påkledd løpere rundt meg! Jeg var spent på å skyte for en personlig rekord tid fordi dette kurset var FLAT - en løpere drøm.
Holdt i den vakre Skagit Valley nord for Seattle var jeg ser frem til det.
En av de fantastiske ting om å være en løper er at du har mye tid til å tenke, tenke og analysere ting. Da jeg begynte å kjøre søndag morgen tanker rullet gjennom hodet mitt. Min mann og trinn-sønn møtte meg 3 ganger på kurset og jeg følte meg så bortskjemt, deres jublende og oppmuntring var ubeskrivelig - du vet - ".
Du kan gjøre det" den følelsen når noen trekker for deg og fortelle deg, Når du har noen på din side å tro på deg, føles det som om du kan gjøre noe! Hvor mange ganger i våre foreldre reise ville det føles så godt å ha noen å heie på deg?
Som jeg kjørte den morgenen jeg sammenlignet hvordan trening for halvmaraton og kjører generelt er så mye som vår reise i foreldre.
Du kjører langs, er følelsen god, ting går ganske godt, passerer du mile 4 og få tillit og deretter WHAM! En krampe treff eller en metode for disiplin som har jobbet er plutselig ikke! Du re-gruppen og få fokusert, slå din energi på å få til neste milepæl fordi det er alt du kan gjøre. Du får mile 6 og begynner å føle seg bra og deretter OOPS, går noe floke! Din datter vil ikke gjøre ___________ (fyll inn blank), og du vet ikke hva jeg skal gjøre. Du sitter fast i midten av kurset - du kan ikke stoppe nå! Du må holde det gående.
De miles fortsette å komme, oppturer og nedturer hamre deg som du bestemmer deg for den beste tilnærmingen til å håndtere hver unike situasjon som kommer sammen, både i foreldrerollen og som føttene treffer som fortau. Jeg begynte å ha en interessant titt på vår tur som foreldre. Du er alltid ser frem til neste ting, og likevel noen ganger savner vi der vi er akkurat da. Jeg fant ut at skjer under mitt løp ..... Jeg kjørte forbi mil markør og bare anstrenge øynene mine for å se neste ....
å ha det skynde sammen, så jeg trengte ikke å