For å administrere denne immaterielle aktiva til utnytte bedriftene om ytelser anses å være kjernen evne. Kunnskapsledelse (KM) har vært rettet mot å fange, integrere og eksisterende organisatorisk kunnskap og dermed skape en kunnskaps eiendel som kan være en kilde til varig konkurransefortrinn i det lange løp (Brooking, 1999; Havens & Knapp, 1999). Revolusjonen i KM kom med fremveksten av teknologi, og det har vært en misforståelse å knytte IT med KM selv om det bare forenkler prosessen (Papers4you.
com 2006) sikret litteratur har delt kunnskap inn i to hovedkategorier avhengig av dens natur å kodes for bruk i et system KM. Strukturert og systematisk kunnskap som kan beskrives i formelt språk og lett kommunisert og delt gjennom formelle midler kvalifisere seg til eksplisitt kunnskap type (Elizabeth, 2001). Det er fastslått at slik kunnskap er lett å kodifisere i form av databaser og blir sett på som en base ressurs på grunn av sin iboende natur enkel imitasjon av andre organisasjoner.
Den andre formen for kunnskap som har fått enorm betydning er den automatiske kollektive atferd og kalles taus kunnskap (Richard et al, 2001). Taus kunnskap, ifølge Sajjad et al (2005), består av mentale modeller, verdier, tro, antagelser og oppfatninger som er dypt betatt inn i intellektuell kapital i en organisasjon. Det har vært antydet at taus kunnskap blir møtt med en tilsynelatende motsetningen dvs. trekk inimitability som gjør det en kilde til vedvarende konkurransefortrinn også gjør det vanskelig å fange og dele i organisasjonen for å få de potensielle fordelene.
Derfor kan det konkluderes med at unnvikende eiendelen av kunnskap, der gir en organisasjon med evne til å undergrave konkurransen også viser seg å være en utfordring å utnytte seg selv (Papers4you.com, 2006). Enhver organisasjon bør ikke bare se på de beste praksis på feltet, men bør tilpasse hver tilnærming til sin egen unike kultur og krav for å kunne lykkes med å br