I vokste opp på 80-tallet, og husk å lytte til Beatles, John Lennon, Simon & Garfunkel, Roger Waters og Pink Floyd, Rolling Stones, Bob Marley, og David Bowie, for å nevne noen, med mine brødre eller pappa. Jeg husker album dekker strødd om min brors soverom. Album, ikke CD-er. (Hvis du er en veldig ung leser, album er som CD-er ved at de er flat og rund, men svart, og mye større. Det få riper, og virker ikke akkurat som CD-er skjønt) .Noen si at 60-tallet var en turbulent tid i USA og verden og dermed skapt et perfekt miljø og kultur for innovativ og kreativ musikk. Men la oss innse det.
I disse dager er ganske turbulent i tillegg. Så hvor er Crosby, Still, Nash og Young i dag for å synge om vårt engasjement i Irak? Eller hvor ligger Paul Simon i dag for å protestere mot regjeringens holdning til stamcelleforskning? Alt vi har fått nylig er den nye Paris Hilton CD. Paris Hilton? Er hun ikke bare kjent for å være berømt? Og hennes nye CD faktisk fikk noen gode anmeldelser.
Før noen beskylder meg for å male en bred pensel strøk fordømme all musikk etter 70-tallet, la meg si at i nyere tid har det vært en liten mengde gode ting som Phish eller Midnite, og selv politisk-minded musikk som U2, men ikke hvor nær den kreative mengde tidligere tider. Jeg husker da de Dixi Chicks kom ut mot president Bush og Irak-krigen. Selv ikke et dårlig band, er de neppe kommer til å oppnå ikonisk status. Og de har betalt dyrt i hendene på big business for sine frittalende utsikt. Det er langt fra de politisk ladde dager Woodstock hvor mange kunstnere snakket ut, og endre ting.
Hvis du tenker på det, er det bare noen få utvalgte artister eller band som jevnlig kan selge ut store arenaer i dag. Dette er ikoner. Og de aller fleste av disse artistene er band fra før 80-tallet! Mellom fjor sommer og i sommer, her er noen av de virkelig store konsert billettsalg: The Rolling Stones, Roger Waters fra Pink Floyd, Paul McCartney, Barbra Streisand, Eric Clapton og The Eagles. Jeg leste nylig en a
Høy kva…