Jeg har blogget i tre år. Først var det bare en ren uttrykk for mine følelser og hva som er utgangspunktet i mitt sinn. Jeg trodde aldri det å komme så langt.
Nå konsekvent minst en dag, jeg prøvde å skrive noe. Uansett tema og emne. Jeg vet faktisk ikke plukke. Jeg fikk inspirasjon fra folk rundt meg. Mann, barn, venner, mor-i-lov, co-lærere, studenter, tiggere på gatene, og til alle som fanger min oppmerksomhet til å skrive.
Det hele nettopp startet med et par ord, og deretter setninger og et par linjer som liksom definerer meg og mine disposisjoner i livet. Jeg trodde det ville være svært vanskelig når du startet den. Men ærlig talt det er fortsatt.
Jeg tror det er aldri lett å skrive og velge ord og linjer. Mest spesielt når andre mennesker rundt om i verden kan lese det. Folk til tider forventet deg når du skriver. Tenker at du er god og godt vers. Ikke i det hele tatt. Jeg har aldri drømt om å bli forfatter før. Jeg vet at mine ord er begrenset, og mine setninger er til tider feil.
Men alt jeg ønsker er å fortelle historier. Det har vært min drøm. Å fortelle historier.
Blogging bortsett fra å gi informasjon er også fortelle folk dine historier, dine foretak, læring og dessuten skjønnheten i livet.
Jeg har aldri angret på den dagen jeg gikk frem for å skrive og være høyt om hva jeg mener er riktig og som jeg håper å bli korrigert. Jeg glemmer aldri ordene mine tanker først avledet og sette det inn skriftlig. Og nå som en del av stykkene skrevet i bloggen min.
Anmeldelser