De var ute på endestykket slik at de ikke var virkelig i øya, og de så ikke hva som skjedde, så han fortalte dem. "Hun bare skade meg i hodet mitt." han sa. "Hvem gjorde?" spurte den lille gutten. "Gasp," sa I. "Nå må du ikke bry dem honning komme hit." Men han rørte seg ikke, han hadde oppmerksomheten til et annet barn. "Min mamma." han svarte. "Hun såret meg rett her." og han pekte på ved siden av hans høyre øye. Jeg var allerede på vei ned isle å få ham, men det var for sent. At mor som sto låst øynene med meg som jeg tok hånden hans førte ham bort.
Jeg ble så ydmyket, men jeg prøvde å børste den av og komme tilbake til shopping. Hun travet av med hennes sønn i hånden, og noen øyeblikk senere en rød aproned arbeidstaker dukket opp i den andre enden av øya. Hun var nesten like ung som min eldste sønn, står der med hendene på hoftene, noe som gjør ingen bein om hvem det var hun hovedrollen i. "Kan jeg hjelpe deg med å finne noe?" Hun flirte. "Nei takk" Jeg murmmered nesten bryte ut i tårer. Hun sto der så lenge at jeg ble ubehagelig og flyttet til neste øy. Et øyeblikk senere var hun på slutten av at en også.
Jeg tok min sønn i hånden stormet forbi min mann, knapt får ut ordene "La oss gå." Og vi dro. Jeg gråt hele veien hjem. Da vi kom hjem, jeg kom ut av bilen og gikk til gaten. "Jeg skal en tur" er alt jeg sa til å gjøre min mann forstår at han skulle sette barna til sengs. Jeg gikk og jeg snakket med Gud. Han er den eneste som vil lytte uten judgeing meg. Han trenger ikke å dømme meg fordi han allerede vet hva som egentlig skjedde. Hvordan nøtter jeg må ha sett ut til naboer gråt og babbleing i mørket da jeg gikk rundt blokken.
Til slutt begynte jeg å kjøle ned og jeg dro hjem og gikk til sengs.
Jeg elsker min sønn. Jeg er en god mor. Jeg vil gå foran en bulllet for mine barn uten å nøle. Det er sannheten. Jeg ønsker å si at jeg ikke bryr seg hva folk tror. Det ville ikke være sant. Det gjør vondt.