Frank lå på senga; ildprøve for å flytte inn i sitt nye hjem hadde slitt ham ut. Han reiste seg da han så oss. Han så kjekk, høy med lys grå hår og glitrende øyne til tross for sin tilstand. "Du tok med en hund" "Å, er ikke dette så fint" "Jeg har en Golden, du vet". "Ja, jeg ser at" jeg smiler til ham. "Dette må være bilder av din dyrebare Golden?" "Ja, barnet mitt lever med søsteren min nå, i Chatogway, ca 4 timer fra her" "Jeg savner henne så mye." Han begynner forsiktig å stryke Benny. "Jeg vet at min søster ser etter min Molly.
" Han prøver å være modig, men bryter ut i gråt, lent inn Benny, ansiktet hans krøp inn Benny skulder. "O takk så mye for å bringe Benny for å se meg, jeg bare savner min Molly så mye, dette er så fantastisk." "Vil du komme igjen" han trygler meg. "Selvfølgelig jeg vil" "Benny ønsker å se deg igjen også, vi kommer snart tilbake" Frank hadde en svært vanskelig tid å justere til sitt nye hjem. Hans største glede var alltid når Benny kom. Min fikk han spent, glad, selv begeistret. Bare hundeelskere kan forstå dette fullt ut. Frank var ikke følelsen god dag.
"Når vil du ta med Benny neste gang?" spør han med en viss frykt i stemmen hans. "Snart vil jeg ta ham snart" jeg forsiktig ta hånden hans før vi leave.Well, så langt i år har det vært en svært travel sommer for meg. Dessverre, med arbeid krever mer og mer av min tid, og med hjem problemer krever mer og mer av min tid, har min frivillig falt bort i sommer. Dette har skapt et tomrom i meg. Fravær gjør at hjertet vokser fonder.After min korte "sabbatsår" Jeg gikk tilbake sist lørdag kveld. Dette var et ikke planlagt besøk. Jeg kunne ha gråt.
Alle var så veldig glad for å se Benny igjen (ikke meg så mye). Vi hadde en "Benny" party i lobbyen. For en herlig tid min Benny hadde. Selvfølgelig gjorde han! Alle var klappe ham og snakke med ham. Wow, han ble behandlet som royaltyIt var bare flott å se denne gleden. Vi sn