Kjære datter,
Jeg husker år, måned, dato og tid når du var brakt inn i denne verden gjennom ceasarean delen, på sykehuset hvor du ble født. Din bestemor og far var ivrig venter din ankomst med stor angst, i tilfelle noe gikk galt. De var lettet over å se deg ut av operasjonssalen, skotter på dem med vidåpne øyne og håndflatene strukket ut som om du visste dem og verden selv før du så dagens lys.
Ingen tvil, jeg hadde det første glimt av dere, som jeg var på epidural anestesi før operasjonen.
Jeg mistet nesten bevisstheten under operasjonen for jeg gikk inn åndenød, på grunn av en svak angrep av astma. Jeg trodde jeg skulle dø, og på det tidspunktet jeg lurte på hvem som ville ta vare på deg hvis jeg var borte. Takk Gud, legen forstått min situasjon og raskt trukket og dratt deg ut av mors liv i ett stykke. Jeg innså da at jeg ville leve. Det var i det øyeblikket at jeg bestemte meg for jeg skal ikke gå gjennom dette igjen. Jeg var glad for at Gud hadde velsignet meg med deg min eneste kjære barn, på dette avanserte alder av 46 år.
Selvfølgelig, du lurer på hvorfor foreldrene dine er gamle og noen ganger er du skamme seg over dette faktum. Alt jeg kan si er: "Gud hadde bestemt det på den måten", og at du må akseptere det. Jeg trøster meg med tanken om at hvis vi var yngre foreldre, kan du ikke få den tålmodighet og utholdenhet som vi vise deg nå, i læringsmiljøet.
Yours er et liv i konstant læring, ikke bare fra bøker i den akademiske verden og dine egne personlige erfaringer, men fra andres liv også.
Du må berike livet ditt, slik at du lykkes i den materielle verden så vel som i det abstrakte og virtuelle verden.
Du lurer kanskje på hvorfor vi ikke skjemme bort deg som andre foreldre gjør. Du kan ikke forstå oss selv hvis vi skulle forklare deg nå. Du vil lære når den tid kommer. Inntil da kan du bære med oss og tilgi oss hvis vi hadde gjort feil underveis. Ingen mann født er feilfri, og jeg håper du akseptere oss for hva vi er.
Jeg besluttet å pennen deg dette brevet i tilfelle jeg ikke ser dagens lys i morgen.
Jeg ønsker ikke å forlate deg uten å uttrykke mine tanker mitt kjære barn. Vær glad og tilfreds med det du har og kan ha. Jeg ønsker ikke å gjøre dette til en leksjon i moralske verdier, men jeg håper det kan bidra til å guide deg gjennom livet.