Splinter Cell: Conviction gjennomgang

r. Skjermen slås det meste svart og hvitt når du er i mørket, og det er underforstått at mens du fortsatt kan se alt klart, kan fienden ikke se deg. Dette ødelegger realismen i tidligere spill litt om siden den grønne linse nattsyn var langt mer engasjerende og realistisk enn dette, og det tilbys en annen taktisk valg for oppdrag som kan bli et problem for deg hvis du endte opp oversvømmet i lys og blendet av nattsynet. Det er bare naturlig at hvis du er i skyggene og fienden kan ikke se deg, ville du ikke være i stand til å se karakteren din heller.

I stedet gir de deg en sonar som lar deg se fiender og lasere men forvrenger med bevegelse. Dette kombinert med det nye merkesystemet gjør spillet føles litt for lett, og den eneste utfordringen gjenstår er under oppdrag hvor du har ikke lov bli oppdaget av fiender. Foruten dette, animasjonene er flytende og hele spillet er svært sømløs for hva det er. Den nye merkesystemet er litt overmannet til tider, men det krever nærkampdrap å lade så det vil ikke hindre spillet fra stomping over deg og ødelegger vanskelighetsgrad.

Lydsporet er gjort av Amon Tobin som med tidligere Splinter Cell-titler, og han har gjort en fenomenal jobb på det som alltid. Riktignok er det ikke helt opp til nivå med soundtracket til Chaos Theory (som var fantastisk), men det er absolutt ikke generisk skytespill musikk. Lydspor av Splinter Cell-spill er det som legger det aktuelle beløpet av klasse til dem som gjør dem skiller seg ut fra andre skyttere, selv om de ikke følger samme formel som andre skyttere i første omgang.

Hvis du er ute etter en god singleplayer Splinter Cell spillet jeg ville hoppe over dette, men hvis du er ute etter noen gode multiplayer eller co-op gøy dette er definitivt verdt å plukke opp. Anmeldelser