Noe jeg savnet det. Kanskje fordi det ikke var fra den største trykker på planeten? Eller fordi omslaget var ikke prangende eller svært stiliserte? Eller kanskje forfatterens norske reserve hadde effekten av maskering boken i en luft av inconspicuousness? Jeg har bare ikke know.Whatever den grunn, jeg klarte ikke å høre forhånd ord av Kai Eides Strøm kamp om Afghanistan
. Først etter en nær venn og mangeårige afghanske hånden fortalte meg at hun hadde lest boken, og det var ikke til å bli savnet jeg fikk tak i et eksemplar. Som vanlig var hun right.
One dag, da den første store, retrospektive historien om USAs krig i Afghanistan blir skrevet, er at forfatteren kommer til å trenge å profilere Afghanistans president Hamid Karzai. Det vil være tydelig press til å etterleve visjonen om Karzai vi har vært skje-matet av vestlig presse for år på slutten: at Karzai er uberegnelig, isolert fra virkeligheten, eller ut av kontroll.
At fremtidig forfatter kan til slutt bestemmer seg for å male som portrett, men det vil bety avviser ordet av utenlandsk tjenestemann som trolig har brukt mest tid med Karzai i de senere år - FNs spesialrepresentant for Afghanistan 2008-2010, Kai Eide. Det faktum at en mann som jobbet i Afghanistan for bare to år av et tiår-plus-lang krig kan inneha en slik tittel forteller i seg selv. Det er også et neonskilt peker mot hva som er viktigst om Eides bok -.
Hans trekker tilbake gardinen på krigen på de høyeste nivåene
Norsk reserve er faktisk til stede på siden, og noen ganger trenger man å lese mellom linjene, men i sin kjerne makten kampen i løpet av Afghanistan er fortsatt en veldig ærlig beretning om smuldrer - før Eides øynene - av forholdet mellom USA og Karzai og mellom det internasjonale samfunnet og Afghanistan mer generelt; en detaljert kronikk av gjentatte utenlandske feiltrinn, fra å drepe sivile å fornærme Afghanistans president, som skjedde regelmessig under Eides periode (og ikke minst før det og siden).
Det er vanskelig å forestille seg noen ser tilbake på George W. Bushs krig som den fredelige tiden av USAs mest siste engasjement med Afghanistan, men Eide gjør en overbevisende sak. Når Barack Obama-administrasjonen kom til makten i 2009, ble regelmessige videokonferanser mellom afghanske og amerikanske presidenter avviklet. Diplomati i stedet ville bli gjennomført på et lavere nivå og Karzai holdt på armlengdes avstand.
Ut gikk vennskapelige forbindelser og inn kom tøffe snakke og mobbing taktikk under