I løpet av 1960-tallet vokste tvil om anvendelsen av dødsstraff var konstitusjonelle; ble det reist spørsmål om hvorvidt utførelsen var "grusom og uvanlig straff" av et slag forbudt av den åttende Amendment til Grunnloven eller om det brutt kravet til den femte og fjortende endringer at alle personer i USA bør gis lik beskyttelse under loven. Disse tvil ført til en fullstendig opphør av henrettelser for et tiår, inntil de konstitusjonelle spørsmål ble avgjort av Høyesterett i USA i 1972 i tilfelle av Furman V. Georgia, men dette viste seg å være en forvirrende kjennelsen.
Høyesterett avgjort at dødsstraff i seg selv ikke bryter Grunnloven, men at den måten av sin søknad i mange stater gjorde. Det ble vist at dødsstraff var trolig bli pålagt på en diskriminerende måte, og i særdeleshet svarte var langt mer sannsynlig å bli henrettet enn hvite det. Avgjørelsen i Furman V. Georgia hadde forlatt usikre er presise krav i Grunnloven for et gyldig dødsstraff lov, bortsett fra at det kreves et system for å anvende dødsstraff som ikke ville være diskriminerende mot alle rasemessige eller andre minority.
Some stater vedtatt lovgivning gjør dødsstraff obligatorisk i alle tilfeller av dom for den aktuelle forbrytelsen, under forutsetning av at, hvis det var ingen skjønn i anvendelsen av straff, kan det være tale om diskriminering i sin søknad. Andre stater vedtatt lover som fastsatt dødsstraff for å bli ilagt bare etter en spesiell høring, der saker av klimatiltak og forverring skulle bli vurdert, slik at skjønn ville utøves på en systematisk snarere enn en vilkårlig måte.
Konstitusjonen av disse nye vedtekter ble behandlet av Høyesterett i en rekke avgjørelser i 1976, som besluttet at lover som gjør bruk av dødsstraff automatiske var grunnlovsstridig, men at de som gir et rammeverk for utøvelse av skjønn på en strukturert måte var konstitusjonelle. Beslutningen opprettholdt dødsstraff vedtekter noen stater; i lys av vedtaket, andre stater vedtatt ny lovgivning gir for anvendelsen av dødsstraff på en måte som