En kreftpasienter historie
Det er morsomt hvordan svært lite ord kan endre hele syn på livet. Det er nøyaktig hva som skjedde den dagen jeg ble diagnostisert med kreft.
Mitt liv blinket foran øynene mine, jeg nå sett på alt som det var viktig, selv om det ikke var og jeg nå merke til de små detaljene i alt Jeg gjør som jeg vanligvis ikke ville gjort.
Når jeg lukker øynene at dagen repriser i hodet mitt, som om det er en påminnelse om at slutten er nesten nær, og jeg skal gjøre noe drastisk med livet mitt.
Jeg husker at jeg gikk inn i alkohol duftende sykehuset venterommet for å få de resultatene tilbake fra test. Jeg hadde hatt smerter i brystet for en stund, og unngikk å komme å sjekke det ut på grunn av min egen frykt for mennesker som bestemte seg for hvorvidt vi skal leve eller ikke, og fordi jeg ventet så lenge det var for sent å starte behandling, spredning hadde allerede startet.
Jeg har lungekreft.
Legen beskrev min situasjon som en ild i tørt gress, og at jeg ville lide mer smerte gjennom behandlingen.
Jeg så allerede bestemt meg for at jeg ønsket å føle mindre smerte som mulig og la naturen gå sin gang. Så jeg gjorde.
Tre uker etter at jeg fikk diagnosen jeg havnet tilbake på sykehuset med en kollapset lunge og derfra videre ut sykehuset ble mitt hjem. Det var ikke før to dager etter at jeg ble innlagt at jeg opplever den beste dagen i mitt liv, eller så jeg trodde det var. Jeg følte meg bedre. Jeg var på ingen smerte, og jeg trodde jeg ble gjenforent med folk som allerede hadde tidligere eller som var fra min fortid.
Jeg kunne smile igjen, og for et øyeblikk jeg glemte om diagnosen og levde livet for meg. Den kvelden før jeg sovnet jeg tok min datter ved hennes hånd, og jeg fortalte henne at hun kunne gjøre hva hun ville gjøre i livet så lenge s hun satte hele sitt hjerte til det. Jeg fortalte min mor at hun var å se etter min datter med omsorg og lære henne alt hun visste og for hver tåre jeg kaster den kvelden, jeg liksom visste jo nærmere jeg var å møte min skjebne. Da jeg sovnet den kvelden det var i går kveld at jeg noen gang ville se familien min og ennå jeg sovnet med et smil på ansiktet mitt.
Jeg visste at min tid var kommet og jeg ferdig og sa at alt jeg trengte å si. Jeg visste at min familie ville være greit og at jeg ville være så godt.
Kreft gjorde meg redd for skjebnen valgt for meg, men til slutt jeg var i orden. Jeg gikk bort i søvne og jeg ferdig med d