Livet med depresjon - Second Cry For Help

Second rop om hjelp

Som jeg nevnte tidligere, noen ganger til og med ord, enten muntlig eller skriftlig, kan gi en god indikasjon på at noe er alvorlig galt. En av måtene jeg jobbet med alt som foregikk på var gjennom å skrive. Jeg skrev det meste dikt om hvordan jeg følte meg, og så begynte en kort fase av poesi skriving, dessverre, det var alt depressiv poesi, men det bidro til å lette noe av den følelsesmessige smerten jeg gikk gjennom.

Jeg aldri la noen lese hva jeg skrev, bortsett fra en gang, men jeg fylte to bærbare PC-er verdt av diktene handler om død, smerte, sorg, verdiløshet, ulykkelighet og intethet, som jeg kalte det. Ett av diktene som fikk meg i gang, og har stuck med meg gjennom livet, og selv til denne dagen jeg finner meg selv gjenta det minst to ganger i uken er en jeg leste tidlig inn i mitt dikt skriving. Dette diktet virket så enkelt si alt jeg følte inne på overflaten.

Diktet er som følger:

forbanne dig livet

Jeg vil leve med deg ikke mer

Du har narret meg, sultet meg, slo kroppen min sår

Og alt i pant, ble det heller ikke stilt av meg

Og Nå går jeg

Nor trussel, og heller ikke lett løfte

Of treg godhet, kan benytte deg nå

Med meg hvorfra frykt

Og tro både er fløyet

Lonely jeg kom og jeg drar alene

< p> Og vet ikke hvor eller til hvem jeg går

Men at du ikke vandre følge meg jeg vet

~ Author Unknown

Som du ser, kan til og med det skrevne ord si så mye og holder nok følelsesmessig betydning å fortelle at noe er galt.

Bare én gang har jeg dele et dikt med alle som i denne fasen av poesi. Her begynner den andre rop om hjelp.

Jeg var i min engelsk klasse, i en alder av tretten, og den engelske læreren delte ut et oppdrag å gjøre i klassen og slå i ved utgangen av perioden. Etter å ha fullført oppdraget, skrev jeg et dikt på oppdraget om døden og drepe meg selv og slått oppdraget i. Dette, i håp om at det å være litt mer direkte jeg kanskje endelig få veiledning om den hjelpen jeg trengte for å begynne å føle seg bedre.

Hverdagslige ting ble verre, og jeg visste ikke hva jeg skal gjøre, jeg var redd, og følte jeg hadde noe sted å snu. Brystet mitt var fylt med emosjonelle tårer på innsiden. Jeg følte det som om jeg skrek etter hjelp, men ingen hørte, ingen gadd bry seg nok til å se i min retning. Så med håp om håp, kunne jeg bare