Det irriterer meg å ingen ende når folk spør meg hva jeg er engstelig for om eller hva som gjør meg trist. Det er omtrent som å spørre en diabetiker hvorfor han føler seg dårlig når hans sukker er for lav eller høy. For en diabetiker, skaper bukspyttkjertelen og regulerer insulin. I hjernen, men du har kjertler som produserer kjemikalier som Serotonin.
Tilgi den dystre analogien, men for de av dere som har sett filmen The Green Mile, kan du huske at Tom Hanks karakter øver prosessen for å utføre en henrettelse i den elektriske stol.
På ett punkt tar de en liten, tørr svamp og dyppe den i en bøtte med vann. De plasserer svampen på fangens hode og deretter plassere en elektrode over svamp. Dette er blant annet en human handling fordi uten vann elektrisitet ville lage mat fangen og ikke veldig raskt. Vannet lar elektroner til å strømme på tvers av de små hullene i svampen. På samme måte med den menneskelige hjerne, lar serotonin elektriske impulser eller synapser til å forekomme mellom neuron-reseptorer. Lang historie kort.
Hvis den fysiske kjertelen produserer utilstrekkelig serotonin, da hjernen har problemer med følelsen glade eller godt. Som kan bidra til å forklare depresjon og manisk litt, men hva med angst. Serotonin er den viktigste hormon som skaper omtrent alle andre i hjernen din.
Det er en reaksjon som kalles fight or flight syndrom. Det er når kroppen din er møtt med en plutselig utfordring og hjernen din trenger raskt bestemmer seg for å bo og håndtere situasjonen eller kjøre for beskyttelse.
Hvis du ga en diabetiker for mye insulin så kan du utløse alle slags sprø reaksjoner, noen ligner Fight or flight. Jeg har sett diabetikere snakker som om de var beruset eller har vrangforestillinger. Jeg har sett dem opptre akkurat som om de skulle ha angstanfall. Det ville være asinine å spørre dem hva som var galt, hvorfor er du så gal akkurat nå, er det noe som plager deg. Men dette skjer. Jeg gikk på skole med en diabetiker som hadde en episode i klassen en dag. Han snakket tull med læreren som var i ferd med å sparke ham ut av klassen da de innså at han hadde problemer med sin diabetes.
Jeg kunne fortelle at selv når de fant ut hva som var galt at læreren var fremdeles prøver å roe ned. Han var sint om å bli snakket til sånn og ikke være i stand til å gjøre noe med det.
Det samme gjelder for noen som lider en angst angrep. Det eneste som er sant er at det er triggere til angrep. Akkurat som noen som er klaustrofobiske