Veien til Mt. Banahaw foten var grov og smal i 1994. For den tidløse romantisk som jeg var, var det ingenting på jorden som jeg trodde var en gave så dyrebar som trekking den syv kilometer grusvei til Barangay Bugon. På begge sider av veien etter å ha forlatt Sariaya Riksvei var et hav av solsikker under en tidlig morgenhimmel. Punktere solsikker var frukt-laden guava trær. Jeg vil plukke fruktene direkte fra trærne for min frokost på veien.
Selvfølgelig ville jeg ha morgenkaffe og brunt brød før du forlater huset på 3:30 i morgen for å ta klokken 04:00 bussen til Lucena men guava frukt direkte fra sine tre gitt en annen type "høy" - som slags følelse som gjør at du går tilbake til å spille tid da du var barn. Den energien som kom fra minnet om barndommen skapte en umiddelbar himmelen.
Trekking den smale veien og tenker på å hjelpe beskytte Mt. Banahaw fra rovdyr var den kriblende musikk i min bevissthet. Den samme musikken ga meg energi til å nyte å se sikader spray trærne med den lille sprøyta fra baken.
Reeds på motorveien - både tøffe og milde, småstein i forskjellige former som så ut som halvedelstener bare at de var alt grått, morgen tåke og hele morgenen lyden veving rundt meg - alle disse gjort syv kilometer trek jeg gjorde hver mandag morgen da en trek av kjærlighet. Knærne var sterk og min ånd var robust. Den samme følelsen av god fysisk helse og min iver for å hjelpe mobilisere folk til å stoppe en seks-felts motorvei som ville ødelegge Mt. Banahaw strømmet i samme elv av min bevissthet.
Knærne var sterke når mine kolleger og jeg prøvde en overlevelse trek til den indre delen av det berømte fjellet. En overlevelse trek betydde at vi hadde ingenting med oss når vi klatret fjellet unntatt beredskap for å plukke opp noen spiselige frukter eller blader på vei rundt fjellet. Når leddene dine er friske og dine drømmer er vill ingenting gjør deg redd for sult og fare. Det var i fjellet som jeg lærte om vill tomater. De er tomater, bortsett fra at de er veldig små, og er ment å være for fugler. Det var godt å tenke som en birdfor gangen.
Jeg kommer tilbake til minnet om Banahaw når jeg er fristet til å gi opp på folk når tidene er tøffe.
Nå knærne mine trenger litt vennlighet fra slitasje som årstider reserve selv for den tidløs drømmer. Etter mitt lokalsamfunn organisere arbeidet i Mt. Banahaw, har noen ting endret seg. Jeg har problemer med å nå med mine ledd. Så jeg holder utdanne meg selv om velvære for hele kroppe