Livet Med Depression

Det er ingen som kan være med meg og ikke bli påvirket på noen måte , form eller form av min depresjon. Jeg har sett venner og kjære kastet meg til side, fordi effektene på dem var for stor. Jeg går på, ønsker og håper det vil være noen utenfor familien som vil være i stand til å tåle min depresjon, men innerst inne, jeg vet det ikke er en realitet, bare en drøm. Jeg vondt de rundt meg, og jeg ønsker ikke å utsette noen for det. Jeg kom til denne verden alene, og jeg vil reise alene.

Jeg kan ikke virkelig bli elsket, fordi jeg presentere en falsk personlighet å skjule hva som er inni, og det er at personlighet som andre forelske seg i, ikke meg. Hvordan kan noen elske noe som døde for lenge siden.

Jeg var så heldig å møte noen som virkelig stjal hjertet mitt. Hun ga meg et innblikk i hvem jeg pleide å være, og fikk meg til å føle ting for lengst glemt, ting jeg aldri trodde jeg ville føle igjen. Som min depresjon forverret, jeg kunne se effekten allerede, og på det tidspunktet var det bare begynnelsen, som det sies "Den stille før stormen.

" Jeg visste at virkningene for henne ville bare bli verre, og jeg orket ikke å se det skje, så jeg la henne gå. Jeg hadde aldri trodd jeg noen gang ville føle hjertet mitt bryte igjen, men denne dagen, det knust, og den dagen, og i flere dager etterpå, jeg nok en gang følte tårer, og virkelig forstått hvor ensomme livet mitt ville bli. Og når jeg tar mitt siste åndedrag, vil jeg bare se øynene hennes og smilet hennes, og jeg vil bare hennes latteren hennes, og for det, vil jeg smile.

Jeg vil fortsette å gå denne ensomme veien helt til den dagen kommer, at jeg har nok styrke til å avslutte den. Jeg kan allerede føle det nærmer seg. Suicidale tanker har modnet på en måte at det er liten sjanse for å mislykkes når den tid kommer.

Smerten jeg føler inni gjør meg syk. Jeg kan ikke sove uten medisiner, og det tar all energien jeg har å komme opp og la mitt hjem. Nobody se er meg, jeg er en skygge for lengst glemt og oversett. Ingen tar notis av meg med mindre jeg gå fremover. Dette er bare et lite glimt av min verden.

Det er så mye at jeg ikke vet hvordan å sette ord på. Jeg er tapt, jeg er glemt, jeg er ubemerket, jeg er ingenting. Anmeldelser