Så jeg begynte å seclude meg selv på soverommet mitt enten ved å lese, sove, eller sitte foran datamaskinen etter skolen spille dataspill. Jeg føler ikke at jeg ble godtatt eller ønsket av noen, selv de jeg trodde var mine venner. Ting som skjedde at jeg skulle ha klikket inn, men ikke før senere. Jeg hadde ingen å vende seg til, og ingen måte å sette ord på hva jeg skulle gjennom, til hva som var galt med meg.
Jeg visste ikke engang hvem du skal gå til, jeg visste at jeg skulle fortelle mine foreldre, men visste ikke hva jeg skal si dem, utenom foreldrene mine jeg ikke visste hvem som kunne hjelpe meg eller hvordan. Så jeg gikk på å prøve å håndtere alt som skjer inni meg, prøver å sortere det ut, og prøver å finne ut hvordan jeg kunne la noen vite at noe var galt, noe som førte meg til min andre rop om hjelp, som jeg vil diskutere i neste kapittel.
Jeg er sikker på at mange la merke til at noe var galt med måten jeg ble konstituert og måten jeg kledd, selv om det var vanlige klær, det var alt svart hele tiden. Men ingen noensinne nærmet meg for å se om noe var galt, noe som førte til sterkere følelser som ingen egentlig brydde seg, og bare syntes å forsterke den følelsen fordi ingen noen gang spurt. Jeg begynte å tenke at kanskje jeg trengte å være mer direkte, men hvordan? Hvem går jeg til og hva skal jeg si eller gjøre? På tolv år gammel jeg ikke har svarene, ville jeg snart være å snu tretten og ting bare syntes å bli verre.
Jeg pleide å lure på hvorfor ingen har noen gang spurt om jeg var ok. Jeg begynte å føle seg verdiløs, uønsket, ubemerket, og glemt; men jeg måtte holde går fremover, uansett hvor mørkt ting var i livet mitt, det har alltid vært et lite lys av håp om at jeg har vært i stand til fast ta tak i for å holde det gående.
Jeg visste t forvente vennene mine til å vite hva de skal gjøre eller for å være i stand til å gjøre noe, for at jeg overlatt til voksne, men jeg hadde i hvert fall trodd at de ville spørre om jeg var ok, jeg tror ikke jeg kan si at jeg noen gang virkelig hadde en venn, på den tiden, med unntak av en som jeg ikke hatt kontakt med i denne perioden.
Jeg begynte å gjøre det jeg måtte gjøre for å overleve, og selv om den har hatt alvorlige konsekvenser for tiden, var jeg i det minste i stand til å få av og fortsette å gå videre med livet mitt