Hvordan takle Anxiety

e av å være fanget et sted igjen tilbake. Jeg fikk panikk, skriker at jeg ikke vil at mine foreldre til å forlate. De gjorde det ikke, og vi har kommet hjem sammen. Herfra på livet forandret. *** Min Prison *** Plutselig hadde jeg mistet den. Dette var en fullskala psykisk sammenbrudd. Jeg kunne knapt forlate huset uten panikk. Jeg sluttet å gå på skolen, sluttet å se vennene mine, og ble nesten konstant begrenset til huset. Enda verre jeg kom til å være avhengig av min mor. Så hvis hun var for forlate huset jeg ville begynne å panikk, og tenkte at noe kan skje med henne.

Dette var forferdelig for henne som hun tydeligvis hadde ting å gjøre, hennes jobb, hennes sosiale liv og mange andre ting begynte å lide. Mitt liv ble plutselig en rekke 'Whatifs'. Det høres dumt, men jeg vil tro, "hva hvis jeg er i en bilulykke", "hva om bilen dører låses, og jeg kan ikke flykte", "hva om mamma blir kidnappet mens hun er ute". Alle svært irrasjonelle tanker, men de ville stadig spinner rundt hodet mitt. Da var det tydelig at ting ble verre og det var ingen ende i sikte foreldrene mine at det var på tide å ta affære og få litt profesjonell hjelp.

*** her for å hjelpe *** Et par dager senere en kvinne dukket opp ved huset mitt. Jeg husker henne godt, hun het fru Woodhouse. Hun var en barnepsykiater kommer til å hjelpe meg med mine problemer. Jeg fikk ikke se henne slik. For meg var hun fienden, fast bestemt på å kaste meg tilbake i livet, uansett hvor mye det såret meg eller hvor mye lidelse det forårsaket. Fra dag én jeg ikke liker denne kvinnen, men hun holdt sikre meg 'hun var her for å hjelpe ". Hun kom et par ganger i uken, og vil oppfordre meg til å gå videre tilbake til normalitet.

Hun prøvde veldig hardt med begrenset suksess. Hun ga meg diagnosen akutt agorafobi, eller frykt for folkemengder og trange rom. Dette synes å oppsummere mine problemer svært godt. Mrs Woodhouse prøvd ulike metoder for å introdusere meg tilbake i normalt liv, det mest vellykkede syntes å være å gjøre ting veldig sakte og gi meg belønning for min fremgang. Gitt gang jeg klarte å komme seg ut av huset igjen, men det var enda noen måneder før jeg kunne gå tilbake til skolen. Og når jeg gjorde det jeg ville bare gå i ti minutter om gangen, med mamma satt der i klasse med meg.

Som du kan forestille deg dette ikke hjalp meg komme videre med mine venner. De forsto ikke meg og virkelig ønsker ikke mye å gjøre med meg. Men med hjelp av Mrs Woodhouse, litt etter litt jeg gradvis tilbake t